Av Hilde Lorentsen (tekst) og Kent Roar Nybø (tekst og foto).

Ho Chi Minh, Vietnam, november 1980: 21 år gamle Tavan er i sjokk. I bekmørket under dekk kaver han seg usikkert fram mens han prøver å finne seg en plass. Det er mennesker overalt. 165 vietnamesiske flyktninger er stuet sammen i den åtte meter lange elvebåten. Han ser dem ikke og vet enda ikke hvem de er, men han kjenner at han tråkker på dem. Likevel er det ingen som sier noe, i det han kryper over armer og bein. De vet at i nattemørket utenfor båten er vietnamesisk politi klar til å arrestere alle flyktningene de oppdager.

Tavan setter seg ned på huk i den kaotiske, klamme massen av menn, kvinner og barn. Så begynner båten å bevege seg. Han holder pusten. Utenfor vet han at de passerer militære kontrollposter. Bare en liten lyd kan avsløre dem. Et uoppmerksomt dunk med foten, eller et hulk fra et barn. Det er bare noen timer siden han sa farvel til moren og de sju yngre søsknene. Moren gråt. Det hadde gått så fort. Kvelden i forveien fikk han vite at han skulle være med på båten. En kort avskjed var alt han rakk. Nå vet ikke Tavan når han får se familien igjen. Eller OM han får det.

I tiden etter krigen med USA (1964-1975) antas det at rundt en million vietnamesere forsøkte å rømme fra hjemlandet. De flyktet fra et undertrykkende, kommunistisk regime hvor hverdagen var preget av sult, frykt og vold.

I 1979 nådde flyktningestrømmen fra Vietnam et prekært nivå i nabolandene i Sørøst-Asia. Verken Malaysia eller Thailand ville lenger ta imot de vietnamesiske båtflyktningene, og truet med å sende dem tilbake på havet. Såkalte ”pushbacks” ble praktisert og flere flyktinger omkom på denne måten. FN ba om at verdenssamfunnet måtte samarbeide for å løse den humanitære krisen. I februar 1979 vedtok derfor Norge å forplikte seg til å bosette vietnamesiske båtflyktninger gjennom Genevé-konvensjonen fra samme år.

Til sammen ble 6487 vietnamesiske flyktninger plukket opp av norske fraktskip i Sør-Kina-havet i perioden fra 1975 til 1989. Ifølge internasjonal sjølov er alle skip pålagt å hjelpe båter i nød. Det ble aldri rapportert om norske skip som ikke stoppet opp, men tidligere mannskap har meldt om kursendringer og forbiseilinger for å unngå å plukke opp flyktningene. Kilder mener opp mot 200.000 vietnamesere mistet livet på havet, som følge av drukning, dehydrering og sult.

Sør-Kina-havet, november, 1980: Den lille båten med Tavan er kommet ut av kurs. Det er nesten ikke mat eller vann ombord. Tavan klarer uansett ikke ta til seg noen næring. Det kommer rett opp igjen. Elvebåten som ikke er bygd for store bevegelser, kastes fram og tilbake på det blå, bølgende havet. Nå er eneste håpet å bli plukket opp av et forbipasserende skip, men flere kjører rett forbi, til tross for at de vinker, hoier og sender lyssignal. Nede under dekk begynner en fortvilt stemning å bre seg blant flyktningene. Tavan har hørt historiene om de som forsvinner ut i en blå evighet, og aldri blir funnet.

Den største flyktningestrømmen fra Vietnam kom i perioden fra 1978-1982. En av de var Tavan Thong (50).

– Jeg tenkte bare at jeg måtte komme meg vekk. Å bo i Vietnam var som å leve i et stort fengsel. Faren min var anti-kommunist og ble derfor sendt i interneringsleir i 1975. Han skulle være borte i ti dager, men kom ikke hjem før etter tretten år, sier Tavan. Han var bare femten år da faren forsvant, og eldst av sju søsken.

– Kommunistene tok over alt og jeg ble diskriminert og behandlet som en tredjerangs borger. Jeg fikk ikke gå på skole eller ta ordentlig arbeid. Tidligere hadde faren min forsørget oss, men da han ble sendt vekk måtte vi begynne å selge eiendelene våre, sier han. I 1979 gikk vietnamesiske styrker inn i nabolandet Kambodsja etter strid om landegrenser.

– Jeg fikk innkalling til militæret. Plutselig var det ikke så viktig at jeg var en fiende av kommunistene. Jeg skulle ofres i krigen. Mange venner av meg ble sendt til Kambodsja og kom aldri tilbake. Derfor følte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å flykte fra Vietnam. Jeg var fanget.

November 1980: Det er fem dager siden den lille elvebåten startet ferden fra Vietnam. Fortsatt driver den ukontrollert utover det store, skummende havet. Møtende fartøy seiler forbi fra øst og vest. Tavan og resten av flyktningene er i ferd med å miste håpet. For hver båt som ignorerer ropene om hjelp, innser flyktningene at reisen blir farligere og farligere. De har kledd seg ut som fiskere for ikke å vekke oppsikt, men båtene som passerer vet de er flyktninger. De stopper ikke, men endrer kurs og forsetter for full maskin.

Tavan merker på dønningene i havet at uværet bygger seg opp. Han har ikke spist på flere dager, og er ikke i form. Den lille elvebåten er ikke bygget for åpent hav, bølgene vasser innover bord. Nå frykter han at dette våte og kalde vannet blir hans siste tilholdssted.

Flyktningene skimter et nytt skip i horisonten. De setter fyr på klærne og signaliserer at de er i nød. De vinker og hoier. I motsetning til et tyvetalls andre, er det noe eget ved dette skipet. Det stopper, endrer kurs og beveger seg mot elvebåten.

–        Endelig!, roper Tavan. – Endelig blir vi reddet.

Stemningen på dekk er elektrisk. De som ennå har helsen i behold, danser rundt og hyler av glede. Dette øyeblikket har de ventet på i minutter, timer og dager. Men like raskt som stemningen stiger til himmels, snus den også på hodet. Skipet nærmer seg, og en rekke med store bokstaver kommer til syne langs baugen. Det er særlig én av bokstavene Tavan reagerer på. Den er rund med en lang skrå strek.

– Er det russerne?, spør han skrekkslagent. Noen andre flyktninger ser på ham. De trekker på skuldrene. Alle vet at kommunistene sender dem tilbake til Vietnam hvis de blir fersket.

En gjeng fra skipet stiger ned i en mindre båt og kjører mot elvebåten. Tavan innser at han ikke trenger å bekymre seg. Å bli sendt tilbake til Vietnam er i hvert fall bedre enn å ligge å flyte i usikkerheten på havet. Båten kommer frem til flyktningene. Mannskapet gir Tavan og de andre vietnameserne instruksjoner på engelsk. Skipet er fra Norge og mannskapet tar imot dem med åpne armer.

Ferden er over og vietnameserne er i sikkerhet. Elvebåten slepes bort til skipet. Kapteinen stenger motorene. Mannskapet om bord på skipet slenger ned en taustige, og flyktningene – flere kvinner og barn – klatrer opp én etter én. Utfordringen består i å holde båtene fra hverandre slik at skipet ikke knuser den lille elvebåten.

En far tar ingen sjanser på å forlate de to barna sine. Han klatrer opp med begge på armene. Ett barn på hver arm. Han klatrer, og stigen svaier fram og tilbake. Så glipper han taket.

– NEI!, skriker mannen i det han og barna faller i sjøen. På et blunk er han tilbake i overflaten, med et barn i armene. De to redder seg ombord i skipet. Det andre barnet forsvinner i dypet.

– Alle som flykter fra Vietnam har opplevd tap. Vi har mistet noen, sier Tavan. Året etter flukten, forsøkte broren den samme ruten. Han kom aldri fram, og liket ble aldri funnet.

Etter redningsaksjonen blir Tavan sendt til en flyktningeleir i Japan. Der blir han værende i halvannet år. Det første han gjør er å sende telegram til familien, hvor han forteller at han har overlevd flukten. Moren blir terrorisert av politiet hjemme i Vietnam som følge av sønnens forsvinning. Etter hvert gir de seg. I flyktningeleiren blir Tavan spurt om hvor han ønsker å dra.

– Jeg kan dra hvor som helst, sier han – og ender opp i Norge og Stavanger. Han vet lite om Norge. Fra undervisningen på skolen minnes Tavan at Oslo er hovedstaden. Det er alt han husker.

Det er en traumatisk tid i Tavans liv. Han er deprimert. Minnene strømmer på og han er alene i en ukjent by.

– Norge har gitt meg et godt liv og mange muligheter. Den største utfordringen er å bevare min identitet som vietnameser. Jeg ønsker å ta vare på min kultur, språk og gode vietnamesiske vaner. Jeg vil integrere, men ikke assimiliere. Skikkene må videreføres til neste generasjon, sier Tavan.

En februardag i 1993 får Tavan Thong får beskjed om at faren, som er ute av interneringsleiren, skal ta med seg familien til USA. Tavan drar dit to uker i forveien og fikser alt for dem. Et møblert hus i Orange County, California, står klart når de møtes for første gang siden flukten. Familiemedlemmene er fra seg av glede. Tavan blir i USA i to måneden. Så drar han tilbake til Norge. Det er her han hører til nå.

I dag stortrives han i Stavanger. Tavan er gift med en norsk kvinne, og sammen har de tre barn. En av de yngre brødrene har flyttet til Sandnes. Resten av familien bor fortsatt i USA. Familien Thong har god kontakt, og besøker hverandre ofte.

Helt siden Tavan kom til Norge, har han jobbet som tolk. Han er aktiv i menneskerettighetsorganisasjoner for Vietnam og Norsk-Vietnamesisk-senter. Til daglig jobber han på Internasjonal Hus i Hillevåg.

– Jeg ønsker å bidra for at folk i Vietnam skal få det bedre. Det er urettferdig at jeg har det godt her, mens andre har det vondt i Vietnam, sier han.

Han har vært på besøk i hjemlandet, men synes ikke noe om det kommunistene har gjort med den vietnamesiske kulturen.

–        De er blitt så kapitalistiske, og alle har det så travelt. Jeg kjenner meg ikke igjen.

Etter et halvt liv på rømmen, har han nå lagt flukten bak seg.

–        Det har skjedd mye i livet mitt. Jeg har startet et nytt liv i Norge. Jeg er fornøyd og har det bra. Livet begynte dramatisk, men ender godt. Det er en fin premie. En slags happy ending.